Fylkeskommunenes tannhelsetilbud til rusmiddelmisbrukere : en kartlegging

Abstract

NORSK SAMMENDRAG: Bakgrunn Fylkeskommunene fikk i 2005 ansvar for å gi tilbud om tannhelsetjenester til rusmiddelmisbrukere som oppholdt seg i døgninstitusjon ut over tre måneder. I 2006 ble dette utvidet til å gjelde rusmiddelmisbrukere som mottok tjenester etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a-d, jf. § 4-3, og i 2008 til å gjelde pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). SIRUS fikk i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) å kartlegge tilbudet. Datagrunnlaget er intervju med alle de 19 fylkestannlegene og aktuelle dokumenter gitt oss av fylkestannlegene.

Fylkeskommunene hadde jevnt over problemer med å gi fyllestgjørende svar på mange av spørsmålene departementet ønsket besvart. Dette må sees i sammenheng med at det ikke var lagt opp til spesielle rapporteringsrutiner utover det som generelt gjelder for rammetilskudd. Det kan derfor være hensiktsmessig å gi fylkestannlegene informasjon om hva en i framtida ønsker at det skal rapporteres på.

Godt i gang Kartleggingen viser at fylkeskommunene har fulgt opp ansvaret de er gitt, selv om det varierer noe ”hvor langt en har kommet”. Det rapporteres om engasjerte medarbeidere, og at etablering av tilbudet stort sett har gått greit. Fylkestannlegene rapporterer også at målgruppa jevnt over har vært enklere å behandle enn en på forhånd hadde antatt.

Når tilbudet alle? Det er naturlig nok vanskelig å si i hvilken grad alle de aktuelle rusmiddelmisbrukerne har fått tilbudet. Dette har dels sammenheng med at fylkeskommunene ikke har den nødvendige oversikt over antall rusmiddelmisbrukere som omfattes av rettigheten, dels at ikke alle fylkeskommunene har lagt opp til et rapporteringssystem som kan gi informasjon om hvor mange i de aktuelle pasientgruppene som har mottatt tannbehandling. Fylkestannlegene rapporterer imidlertid om flere grupper de mener faller utenfor tilbudet slik det i dag er definert. Dette gjelder blant annet personer som har vedtak etter sosialtjenestelovens kapittel 6 og personer i medikamentfri poliklinisk behandling utover tre måneder.

Organisering Noen fylkeskommuner har valgt å gi de aktuelle pasientgruppene behandling innen den offentlige tannhelsetjenesten, mens andre har gjort bruk av private tjenesteytere. Det er ulike erfaringer med hensyn til hvor lett eller vanskelig det har vært å rekruttere private tjenesteytere til denne pasientgruppa, noe som på den ene siden kan ha sammenheng med hvilke økonomiske betingelser som tilbys og på den andre siden hvor mange private tannleger som holder til i fylkeskommunen. For å få tilbudet på plass, har flere av fylkeskommunene opprettet ulike bonusordninger til tannleger som behandler rusmiddelmisbrukere. Samarbeidet med den kommunale sosialtjenesten/NAV, behandlingsinstitusjoner og de regionale LAR-sentrene ser ut til å ha gått uten store problemer.

Økonomi Det uttrykkes en viss bekymring med hensyn til kostnader. Vi ser en økning i enhetskostnadene for tannbehandling for de aktuelle pasientgruppene i enkelte fylkeskommuner, samtidig som det også er en økning i antall pasienter. LAR-pasienter vil stå for en stor del av denne økningen ettersom denne gruppa i de fleste fylkeskommunene først ble inkludert i 2008.

Oppgjør mellom fylkeskommunene i tilfeller der en pasient får tannbehandling i annen fylkeskommune enn der hvor vedkommende hører hjemme, har i en del tilfeller ført til problemer. Det er her ulik praksis, ved at noen fylkeskommuner har etablert rutiner for slike oppgjør seg i mellom, mens andre ikke har.

Brukerundersøkelser Det var bare to av 19 fylkeskommuner som har gjennomført brukerundersøkelse i forbindelse med tannhelsetilbudet til rusmiddelmisbrukere

ENGLISH SUMMARY: Background In 2005 the county councils were given responsibility for the provision of dental healthcare for drug-users living in institutions for periods of more than three months. This responsibility was widened in 2006 to include drug users in receipt of social welfare provisions pursuant to section 4?2, letters a?d, cf. section 4?3 of the Social Services Act, and in 2008 to patients undergoing drug substitution treatment (LAR ? legemiddelassistert rehabilitering). The Ministry of Health and Care Services (HOD) asked SIRUS to investigate and specify service delivery. The data on which the study is based include interviews with the directors of dental health in all nineteen county councils and relevant records submitted by the directors.

Overall, the county councils found it difficult to respond in full to many of the questions the Ministry wanted answered. This should be seen in connection with the absence of special reporting routines beyond what generally applies for block grants. It might therefore make sense to inform the directors of dental health what exactly one would prefer them to include in their reports in future.

Well under way The investigation shows that the county councils have followed through on the responsibilities given them despite certain variation in “how far one has got”. They speak of enthusiastic employees and a mostly problem-free introduction of the service. The directors of dental health also state that the target group overall has been easier to treat than anticipated beforehand.

Does the service reach all? It is naturally difficult to say exactly how far the service has been able to reach the drug users in question. This is partly because the county councils lack the necessary information on the number of eligible drug users, partly because some county councils have not organised a reporting system which includes information on how many individuals in the patient group in question have received dental care. The directors of dental health do mention several groups who, they believe, fall outside the service’s eligibility criteria, as they are defined today. They include people subject to intervention under the Social Services Act, chapter 6 and people undergoing drug-free out-patient treatment of more than three months’ duration.

Organisation Some county councils have chosen to give the patient groups in question treatment in the public dental service, while others have made use of private dentists. Experiences are varied with regard to how easy or difficult it has been to recruit private dentists for this group of patients. This may on the one hand have something to do with the financial incentives offered and, on the other, how many private dentists are actually practising in the county. To set up an operating service, several county councils introduced different bonus schemes for dentists treating drug users. Collaboration with the municipal social services/NAV (Norwegian Labour and Welfare Organisation), treatment institutions and the regional LAR centres appears to have proceeded without major incident.

Economy A certain worry is expressed with regard to costs. We see a rise in costs per unit for dental treatment for the patient groups in question in some counties, while the number of patients has grown at the same time. LAR patients will comprise a significant share of this rise since this group in most counties were not eligible until 2008.

Settlement between counties in cases in which a patient is given dental treatment in another county than the county of residence has, in some cases, resulted in problems. Procedures vary, in that some county councils have instituted routines for settlements between counties, while others have not.

User survey Only two of the nineteen county councils had conducted user surveys in connection with the dental service for drug users.