2.50
Hdl Handle:
http://hdl.handle.net/10143/267655
Title:
Et opplæringsprogram i tidlig intervensjon blir til!
Authors:
Snertingdal, Mette Irmgard
Citation:
SIRUS-rapport 5/2012

Full metadata record

DC FieldValue Language
dc.contributor.authorSnertingdal, Mette Irmgarden_GB
dc.date.accessioned2013-01-30T10:29:48Z-
dc.date.available2013-01-30T10:29:48Z-
dc.date.issued2012-12-
dc.identifier.citationSIRUS-rapport 5/2012en_GB
dc.identifier.isbn978–82–7171–390–4-
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10143/267655-
dc.description.abstractNORSK SAMMENDRAG: Denne rapporten handler om et opplæringsprogram i tidlig intervensjon, initiert av Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i et samarbeid med kompetansemiljøene Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-BUP), Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), de regionale kompetansesentrene på rusfeltet (KoRus) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Programmet er administrert av en nasjonal arbeidsgruppe bestående av representanter fra de to direktoratene og de nevnte kompetansemiljøene, undervisningen er utført av fem regionale team bestående av representanter fra kompetansemiljøene. Det overordnede målet med opplæringen er å gi økt kompetanse i identifisering og samtale med gravide og småbarnsfamilier om bruk av rusmidler, psykiske problemer og/ eller vold. Det retter seg mot ansatte i kommunen som jobber opp mot gravide og småbarnsfamilier. Programmet består blant annet av undervisning i kartleggingsverktøyene EPDS (Edinburgh Postnatal Depression Scale), TWEAK (Tolerance, Worried, Eyeopner, Amnesia, K(c)ut down) og AAS (Abuse Assessment Screen), og samtalemetodikkene støttesamtale og motiverende intervju (MI). Opplæringsprogrammet er evaluert i fem pilotkommuner i fem regioner: Askøy fra Region vest, Vennesla fra Region sør, Skedsmo fra Region øst, Namsos fra Region Midt-Norge og Bodø fra Region nord. Evalueringen bygger på observasjon av alle opplæringsdagene i de fem regionene, sju heldagsmøter i den nasjonale arbeidsgruppa og to to-dagers nasjonale samlinger med alle de regionale opplæringsteamene. I tillegg er det utført 33 kvalitative intervjuer med deltakere i undervisningen, representanter fra alle de fem regionale teamene, samt deltakerne i den nasjonale arbeidsgruppa. Rapporten bygger også på analyser av sentrale dokumenter, og en spørreundersøkelse som ble sendt ut til deltakerne etter fjerde kursdag. Rapporten er delt inn i seks kapitler, i kapittel en gis en oversikt over programmets politiske og faglige ramme, målgrupper og målsetninger. I kapittel to beskrives metode og problemstillinger. I kapittel tre fortelles opplæringsprogrammet tilblivelseshistorie ved en kronologisk fremstilling av gjennomføringen av undervisningen i de fem pilotkommunene samt diskusjonene og revideringene disse erfaringene førte til i programmet. Analysen viser hvordan planleggingen ikke bare fant sted før undervisningen ble igangsatt, men preget hele prosessen, at middelet (kartleggingsverktøyene og samtalemetodikkene) var valgt før målsetningene og målgruppene var avklart, og at det kontinuerlig foregikk forhandlinger om problemdefineringen. Opplæringsprogrammet har dermed vært gjenstand for uavbrutte diskusjoner og revideringer i møte med pilotkommunenes krav, forventinger og erfaringer. I denne prosessen har både programmets innhold og organisering vokst frem. I kapittel fire analyseres noen viktige tema på tvers av pilotkommunene: Hva mente deltakerne med at de ville ha mer konkret og praksisrettet diskusjon og fokus på flyktninger og asylsøkere? Disse temaene er valgt fordi de var viktige for deltakerne og fordi de utdyper spørsmålet om hvorvidt kurset var tilpasset deltakernes arbeidserfaringer og arbeidshverdager. Kapittel fem gir oppsummerende diskusjoner av hvordan programmet har lykkes i å nå sine målsetninger. For å belyse at det ved pilotperiodens utgang fortsatt hersket uklarhet om målsetningene, reises de innledende spørsmålene på nytt; Hva er programmets målsetninger og målgrupper? Arbeidsgruppas representanter samles om at det er viktig å få ut kunnskap til kommuneansatte og at handlingskompetanse står sentralt. Samtidig fremstår begrepet handlingskompetanse som noe tvetydig fordi det ikke tydelig differensieres mellom handlingskompetansen som er påkrevet for å identifisere og hjelpe mødre og småbarnsforeldre med risiko for å utvikle et problem, og handlingskompetansen som er påkrevd for å avdekke og hjelpe mødre og småbarnsforeldre som allerede har et etablert problem. Har programmet lykkes med innføring av kartleggingsverktøyene og samtalemetodikken? Innføringen av kartleggingsverktøyene og samtalemetodikkene i pilotkommunene kan beskrives på følgende måte; ingen av kommunene har innført AAS, alle kommunene unntatt Bodø hadde innført EPDS og støttesamtale før programgjennomføringen, og noen jordmødre i alle pilotkommunene har innført TWEAK som en følge av programmet. Det er mer uklart hvordan MI benyttes av jordmødrene i forbindelse med TWEAK- kartleggingen. Når det gjelder implementeringen av EPDS og støttesamtale, bør denne forstås i lys av at pilotkommunene var modellkommuner. Fire kommuner hadde dermed innført EPDS og støttesamtaler ved helsestasjonene før programmet ble gjennomført. Når det gjelder implementeringen av TWEAK og MI, er disse innført av enkelte jordmødre som følge av opplæringsprogrammet. Samtidig bør det problematiseres om dette er en fullverdig innføring så lenge det kun er jordmor som kartlegger og ikke også fastlegene, som ofte er de som har første konsultasjon med den gravide. Det er også grunn til å problematisere om MI-undervisningen i programmet er tilstrekkelig for at jordmødre skal kunne gi gode motiverende samtaler. Når det gjelder implementeringen av AAS, eller snarere den manglende innføringen av kartleggingsinstrumentet i pilotkommunene, kan det virke paradoksalt at undervisningen om vold i nære relasjoner generelt ble svært positivt mottatt av deltakerne i programmet, samtidig som ingen kommuner innfører kartleggingsinstrumentet. Det er flere mulig tolkninger av dette; at vold i nære relasjoneroppleves som et mer tabubelagt tema å snakke om enn alkohol og depresjon, at avdekking av voldsutsatthet oppleves som etisk uforsvarlig hvis man ikke har adekvat hjelp å gi, og at helsepersonell opplever det som uklart hvordan de kan arbeide forebyggende når det gjelder denne typen vold. Har programmet lykkes i å styrke det tverrfaglige/tverretatlige samarbeidet? Når det gjelder det horisontale samarbeid på direktoratsnivå og i den nasjonale arbeidsgruppen, er det viktig å understreke at programmet er skapt gjennom et unikt samarbeid mellom to direktorater. Det er sjelden kost at direktorater ønsker å samordne sine satsninger, og at de får det til over tid. Medlemmene i arbeidsgruppa har også understreket at ledelsen i de to direktoratene har vært inkluderende og preget av en lydhør lederstil. Når det gjelder det horisontale samarbeid på regionalt nivå, det vil si samarbeidet internt i de regionale teamene, har dette blitt beskrevet noe ulikt i de ulike regionene. Samtidig er dette et samarbeid som generelt beskrives som konstruktivt og inspirerende. Selv om noen medlemmer av de regionale teamene uttrykker at de var nølende til programmet i begynnelsen, har det gjennom pilotperioden etablert seg stabile team rundt i Norge. Når det gjelder det horisontale samarbeid på kommunalt nivå, er det et komplekst bilde som tegner seg i datamaterialet. For det første beskrives en kommunal hverdag hvor mye svikter når det gjelder samarbeid mellom ulike etater. Det beskrives en virkelighet hvor det forekommer ansvarsfraskrivelse, sirkelhenvisninger av komplekse saker, manglende rutiner for samarbeid med sentrale aktører som NAV, knapphet på tid og ressurser, samt uklarhet rundt regelverk. Taushetsplikten er den delen av lovverket som oftest problematiseres av de kommuneansatte og som kan oppleves som en sperre for samarbeid. For det andre setter deltakerne i programmet mest pris på fokuset på det tverrfaglige samarbeidet. Spesielt understrekes betydningen av å få informasjon om hvem de andre i etatene er, hvilke tilbud det kommunale barnevernet og familievernet har, og hvordan andre etater jobber. Når det gjelder det vertikale samarbeid internt i programmets organisasjon, har også dette endret seg mye undervis i pilotperioden. Formaliseringen av programstrukturen har dermed vokst frem over tid. Dette betyr at definering av roller og ansvarsfordelinger er blitt re-forhandlet og utkrystallisert gjennom prosessen. En sentral brikke i formaliseringen av programmet, er at direktoratene har gitt likelydende formuleringer i henholdsvis oppdrags- og disposisjonsbrev til sine respektive underliggende kompetansemiljø. Alle de regionale teamene har imidlertid ikke blitt hørt og sett like godt av den nasjonale arbeidsgruppa. Dette har i hovedsak handlet om at to av teamene har manglet en representant i arbeidsgruppa. Når det gjelder kommunikasjonen mellom arbeidsgruppa og pilotkommunene har det meste av denne foregått via de regionale teamene. I begynnelsen var den nasjonale arbeidsgruppa noe preget av en «ovenfra og ned» tenkning. Kapittel seks gir en oppsummering av anbefalinger gitt i rapporten.en_GB
dc.description.abstractENGLISH SUMMARY: This report is about the establishment of a training programme in early intervention, initiated by the Norwegian Directorate of Health and the Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs (Bufdir), in cooperation with the professional bodies: the Regional Centre for Child and Adolescent Mental Health (R-BUP), the Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies (NKVTS), the Regional Resource Centre for Violence, Traumatic Stress and Prevention of Suicide (RVTS), the Regional Resource Centre for Alcohol and Drug Issues (KoRus) and Bufetat. The programme was administered by a national working group consisting of representatives from the two directorates and the professional bodies. The training was carried out by five regional teams consisting of representatives from the professional bodies. The overall aim of the training was to raise the level of competence in identifying pregnant women and families with small children with drug problems, mental health problems and/or problems with violence, and in discussing these issues with them. The programme was aimed at employees in the municipalities who worked with pregnant women and families with small children. It consisted of teaching in the following screening tools: EPDS (Edinburgh Postnatal Depression Scale), TWEAK (Tolerance, Worried, Eye-opener, Amnesia, K(c)ut down) and AAS (Abuse Assessment Screen), and interview techniques: supportive conversation and motivational interview (MI). The training programme was evaluated in five pilot municipalities in five regions: Askøy in Southern Norway, Vennesla in Western Norway, Skedsmo in Eastern Norway, Namsos in Mid-Norway and Bodø in Northern Norway. The evaluation was based on observation of all the training days in the five regions, seven whole-day meetings in the national working groups and two two-day national meetings with all the regional training teams. In addition, 33 qualitative interviews were carried out with the people who had participated in the training, representatives from all the five regional teams, and participants in the national working group. The report is also based on analyses of important documents, and a questionnaire survey that was sent to all the participants after the fourth training day. The report is divided into six chapters. In Chapter 1, an overview of the political and professional framework, the target groups and the aims of the programme are presented. In Chapter 2, the method and research questions are described. In Chapter 3, the development of the programme is presented chronologically by describing how the training was carried out in the five pilot municipalities, and the discussions and revision of the programme that resulted from the experience that had been gained. The analysis shows that the planning not only took place before the training was initiated, but also influenced the whole process, that the methods used (the screening tools and the interview techniques) were chosen before the aims and the target groups had been finally decided on, and that negotiations about the problem definition took place continuously. Thus, the training programme has been the object of continuous discussions, and has been constantly revised according to the demands, expectations and experience of the municipalities. In this process, both the content and the organization of the programme have developed. In Chapter 4, some important themes common for the pilot municipalities are analysed. These themes are: What did the participants mean when they said that they wanted more concrete and practical discussions and a focus on refugees and asylum seekers? These themes were chosen because they were important for the participants, and because they raise the issue of whether the course was appropriate with regard to the work experience and the normal working day of the participants. In Chapter 5, the final discussions about whether the programme was successful in achieving its aims are presented. In order to show that at the end of the pilot period the aims of the programme were still not totally clarified, the introductory questions are posed again: What were the aims of the programme, and what were the target groups?. The representatives of the working groups agreed that it was important to provide information to the employees in the municipalities and to teach them the skills to act. At the same time, the concept skills to act appears to be somewhat ambiguous, because it does not distinguish clearly between the skills needed to identify and help mothers and parents of young children who are at risk of developing a problem, and the skills need to identify and help mothers and parents of young children who already have an established problem. Has the programme been successful in introducing the screening tools and the interview techniques? Introduction of the screening tools and the interview techniques in the pilot municipalities can be described in the following way. None of the municipalities had implemented AAS. All of the municipalities except Bodø had implemented EPDS and supportive conversations before the programme had been introduced. Some of the midwives in all the pilot municipalities implemented TWEAK as a result of the programme. It is not entirely clear how MI was used by midwives in connection with use of the TWEAK screening tool. With regard to implementation of EPDS and supportive conversations: These should be seen in the light of the fact that the pilot municipalities were model municipalities. Four of them had therefore implemented EPDS and supportive conversations in the health centres before the programme had been introduced. With regard to implementation of TWEAK and MI:These were implemented by some midwives as a result of the training programme. At the same time, it should be questioned whether this implementation is adequate when only midwives use this screening tool, and not general medical practitioners, who are often the first people to have a consultation with pregnant women. There is also reason to question whether the teaching about MI in the programme is adequate to enable midwives to conduct satisfactory motivating interviews. With regard to implementation of AAS, or rather the lack of implementation of this screening tool in the pilot municipalities: It seems paradoxical that although teaching about violence in close relationships was generally well accepted by the participants, none of the pilot municipalities introduced this screening tool. There are several possible explanations for this. It may be that violence is experienced as a theme that is more taboo to discuss than alcohol and depression. It may be that detection of vulnerability for violence is experienced as ethically unacceptable if one cannot provide adequate help. Health care personnel may be uncertain about how they can work to prevent violence. Has the programme been successful in improving interdisciplinary cooperation? With regard to horizontal cooperation at the level of the directorates and in the national working group, it is important to stress that the programme was developed through unique cooperation between the two directorates. It is seldom that directorates wish to coordinate their efforts, and that they manage to do so over time. The members of the working group also pointed out that the leaders in the two directorates were inclusive and willing to listen. With regard to horizontal cooperation at the regional level, in other words cooperation internally in the regional teams: This has been described somewhat differently in the different regions. At the same time, this cooperation has generally been described as constructive and inspiring. Even though some of the members of the regional teams report that they were hesitant about the programme at the beginning, a stable team was established throughout the country during the pilot phase. With regard to horizontal cooperation at the level of the municipalities: The data present a complex picture. First, cooperation between the different services in the municipalities is often inadequate. The following problems are described: unwillingness to accept responsibility, circular referrals of complex cases, lack of routines for important services such as the Norwegian Labour and Welfare Service (Nav), lack of time and resources and uncertainly about the legislation. The duty of confidentiality is the topic in the legislation that the municipal employees most often described as a problem. This can be experienced as a barrier to cooperation. Second, the part of the programme that the participants appreciated most was the focus on interdisciplinary cooperation. In particular, they stressed the importance of being given information about the other services, the services offered by the municipal child welfare services and the family welfare centre, and how the other services work. With regard to vertical cooperation internally in the organization of the programme: This also changed a lot during the pilot phase. Thus, formalization of the structure of the programme developed over time. This means that rolls and allocation of responsibility were defined and re-negotiated during the process, and became clearer. An important aspect in formalizing the programme was that the directorates used the same formulations in their letters of instruction to their underlying bodies. However, all the regional teams have not been taken account of equally by the national working group during the pilot phase. This was mainly because two of the teams did not have a representative in the working group. Most of the communication between the working group and the pilot municipalities took place via the regional teams. At the beginning, the national working group was somewhat characterized by a «top-down» way of thinking. In Chapter 6, a summary of the recommendations mentioned in this report is given.en_GB
dc.language.isonoen
dc.publisherSIRUSen_GB
dc.relation.ispartofseriesSIRUS-rapporten_GB
dc.relation.ispartofseries5/2012en_GB
dc.titleEt opplæringsprogram i tidlig intervensjon blir til!no
dc.typeReporten
All Items in HeRA are protected by copyright, with all rights reserved, unless otherwise indicated.